Implantatbehandling

DEFINISJON:
Dentale implantater –tannimplantater- er kunstige tannrøtter som kan benyttes for å oppnå en ideell erstatning av en eller flere tapte tenner hvor konvensjonell tannprotetisk behandling ikke er mulig eller tilrådelig.
Underforstått er implantat ikke et mål, men et hjelpemiddel. ”Pasienten kommer til tannlegen for å få tenner, ikke primært for å få implantater”.





Tannlege Per Johan Alstad var blant de første allmennpraktiserende tannleger i landet (i 1981) som tok i bruk moderne, overflatebehandlede, rotformede skruimplantater.
De første pasientene klinikken behandlet hadde tannløse underkjever og bar helproteser (gebiss) som ikke fungerte. Disse pasientene opplevde seg selv som tanninvalide og fungerte hverken sosialt, yrkesmessig eller tygge-/talefunksjonelt. De opplevde uten unntak ”et nytt liv” med implantatfestede tenner. Enkelte pasienter har i media gitt uttrykk for sine erfaringer og derved hjulpet andre i samme situasjon. Denne ”jungeltelegrafen” var også nødvendig da ikke alle fagmiljøer i Norge hadde like stor tro på implantater. Noen gamle avisklipp finner du her.

Fra midt på 80-tallet og videre utover 90-tallet ble det såkalte ”osseointegrasjonsprisnippet” (se: Historien om tannimplantater) så godt som enerådende i implantologien. Med dette ble også indikasjonsspekteret for bruken av implantater utvidet. Implantater i overkjeven og en-tannserstatninger med bruk av implantat ble en mer forutsigbar behandling og prognosene ble bedre.